(RETT PÅ NETT): Siden 1995 har radiostasjonen WBEZ i Chicago og det amerikanske public radio-systemet gitt oss gullstandarden i radiodokumentar og podcasting. «This American Life» er små og store historier fra det amerikanske samfunnet, fortalt på høyt dokumentarjournalistisk nivå med medrivende dramaturgi og en i alle ordets betydninger unik fortellerstemme, tilhørende den karismatiske og briljante programlederen og dokumentarmakeren Ira Glass.
På podcastlista til iTunes er den en gjenganger på den øverste plassen. Også fjorårets podcastsensasjon, «Serial», sprang ut av det samme miljøet.
Men dette er gammelt nytt alle som liker radiodokumentar og følger litt med i podcastuniverset. Å anbefale «This American Life» i 2015 er ikke akkurat cutting edge. Men jeg vil jo gjerne at absolutt alle skal høre noen episoder, og da passer det jo fint å kunne snike inn en anbefaling av en episode de ikke har laget selv – og der det for en gangs skyld ikke er Ira Glass’ knirkende, syngende røst som forteller historien.
I stedet er det en annen, meget gjenkjennelig stemme: Den rustne, slurende barytonen til Iggy Pop.
Rocklegenden har tatt på seg fortellerjobben for en episode viet en annen legende; Beat-forfatteren og postmodernisten William S. Burroughs, som ville ha fylt 101 år denne uka.
Programmet ble opprinnelig produsert av BBC, men Ira Glass er så begeistret at han vier en episode av sitt program til å sende det. I introduksjonen sier Glass at han tidligere verken likte eller skjønte Burroughs – før han hørte dette programmet, som på ingen måte tegner et glansbilde av den kontroversielle forfatteren.
Iggy, på sin side, var, som så mange av sin generasjon, inspirert av Burroughs’ littærere cut up-teknikk. I «Lust for Life» er både karakteren Johnny Yen og flere elementer i teksten hentet direkte fra Burroughs’ eksperimentelle roman «The Ticket that Exploded».
Burroughs er jo nærmest overalt i 60- og 70-tallsrocken. Steely Dan er navnet på en dildo i «Naken Lunsj», mens bandet The Soft Machine, med blant andre Robert Wyatt, tok navnet fra oppfølgerromanen. Burroughs-referanser finner man også i Dylans «Tombstone Blues», og på omslaget til «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» står Burroughs to rekker bak Paul, ved siden av Marilyn. Begrepet heavy metal? Burroughs det også, fra «Nova Express».
Iggy er i denne sammenheng fan, ikke ekspert. Ekspertisen er representert ved engelskmannen Oliver Harris, professor i amerikansk litteratur og forfatter og redaktør av et tialls bøker om Burroughs.
En rekke andre stemmer slipper også til. Regissør John Waters, som Burroughs ga kallenavnet «the pope of trash», sier at Burroughs var hippere og mer skremmende enn alle sine samtidige. Han skremte vannet av resten av Beat-gennerasjonen med sin kompromissløse væremåte, sin åpne og for den tida militante homoseksualitet, sin våpengalskap, sin heroinavhengighet og sine eksplisitte littære skildringer av vold, sex og dop.
Men ikke alle er like begeistret: forfatteren Will Self, som selv har misbrukt heroin på og av i et kvart århundre , sier han ikke bare tar myten Burroughs med en klype salt, han ser den som en snegle som kryper over litteraturens gulvteppe og bør avlives ved å overhelles med store mengder salt.
Mye av tiltrekningen til forfatteren Burroughs var egentlig en tiltrekning til myten Burroughs, sier Self, i denne meget vellagede dokumentaren.
Og når du først er inne og hører den, på nettsidene til This American Life eller i iTunes, så gir du nok noen episoder til av verdens beste podcast en sjanse.
Kilde for: Data – Dagbladet