Dinside Alle som har vært på rockekonserter og festivaler vil kjenne Marshall.
Den britiske produsenten har laget forsterkere og høyttalere til scenebruk helt siden 1960-tallet, og disse har blitt nærmest standardutstyr for rockegrupper.
For noen år siden begynte de å utvide repertoaret sitt til produkter for oss vanlige, ikke-gitarspillende folk også.
LES MER: Her er Marshalls trådløse folke-høyttalere!
Du kan få både trådløse høyttalere, hodetelefoner, t-skjorter og til og med kjølekap – alt sammen med den lett gjenkjennelige Marshall-logoen. Og nå er de altså klar med sin første mobiltelefon.
– Verdens høyeste telefon
Vi fikk låne et eksemplar, og var naturlig nok spente på om den levde opp til slagordet «loudest mobile phone on Earth» (den høyest spillende telefonen på jordkloden).
I bunn og grunn dreier det seg altså om en helt ordinær Android-telefon med Lollipop på plass, som ikke skiller seg nevneverdig ut fra andre lignende telefoner i midtsjiktet. Prismessig (den koster 4999 kroner uten binding) er den altså i en klasse hvor det kryr av konkurrenter, enten de heter Samsung, LG, Sony eller Huawei.
Men det er én viktig forskjell på Marshall London og alle de andre: Her er hovedvekten lagt på lyden, og det er altså lyden vi har fokusert på i denne testen.
I hvert sier Marshall at det er slik, og spørsmålet er selvsagt om de holder det de lover.
Testet med typisk Marshall-musikk
HOVEDPRODUKT: Alle som har vært på konsert, har sett en stabel med slike.
Da vi pakket opp esken (der det for øvrig lå ved et gitarplekter og et batteri merket «long live rock’n’roll»), var det naturlig å starte med ørepluggene som følger med. Disse skal – stadig ifølge Marshall selv – være vesentlig bedre enn slike som gjerne følger med andre telefoner.
Etter den første ladingen satte vi i gang det vi kanskje kan kalle typisk Marshall-musikk: Mastodon, Rush, Motorhead, Rolling Stones, Opeth, Porcupine Tree og AC/DC med flere. Vi brukte mest Spotify og Google Play Music for å simulere det vi antar er den mest vanlige bruken. Men lastet også ned mediespilleren VLC for å teste høyoppløste filer (både 16 og 24 bit) lokalt.
Stor var skuffelsen da vi knapt hørte det som foregikk. Kanskje vi hadde mistet hørselen etter alle årene med høy musikk?
Maks volum på et blunk
Neida, det viser seg at nemlig Marshall har helgardert seg mot søksmål fra tinnitus-ofre:
Den øvre volumgrensen er nemlig stilt så lavt at telefonen ut av boksen knapt egner seg for annet enn hyggelig bakgrunnsmusikk av P1+-sorten. Og øretelefonene er dessverre ikke så lettdrevne at de kompenserer for den lave utgangseffekten.
TONEKONTROLL: «Rock» med hengekøye-kurve er det som funker best.
I lydinnstillingene kan du lett fjerne taket, og da ble alt straks bedre.
Du kan også skreddersy lyden etter behov via tonekontrollen. Vi innså snart at ferdiginnstillingen «rock» var tingen, med noen desibels økning av både bass og diskant. Nå begynte også den øvre delen av displayet å blinke i takt med musikken. Tøft.
Vi måtte derfor helt til «11» for at det virkelig skulle høres rock’n’roll ut. Fra begynnelsen av skalaen og opp til den siste tredelen er det nesten ikke liv. Deretter kommer lyden som et skudd, bare du beveger fingeren bittelitt mer over greit lydnivå.
Musikere kan fortelle at slik er det med Marshalls sceneutstyr også, så her er selskapet tydeligvis tro mot sine røtter.
Øreproppene skuffer
TRISTE: Ørepluggene som følger med låter ikke akkurat rock’n’roll.
Vi hadde forventet energi, sprut og klangfarger, men Marshall-proppene låter dessverre tynt, grått og kjedelig i forhold til mye annet vi har prøvd.
Dessuten har de en stor ulempe: Ledningene er veldig stive, og lager plagsomme rasle-lyder når man beveger seg med dem.
Vi gikk derfor over til et utvalg gromme hodetelefoner for å sjekke hva forsterkeren i telefonen var god for.
Ikke helt overraskende falt den sørgelig igjennom med hodetelefoner som mest av alt er ment for hjemmebruk (Grado SR 60, Denon AH-D2000 og Philips Fidelio X2). Her kreves det ekstra hodetelefonforsterker, og med en slik skvatt lyden opp flere klasser. Men det skjer jo også med alle andre mobiltelefoner.
Derimot var vi svært fornøyd med hvordan Marshall-telefonen fikk liv i de svært lettdrevne Klipsch Reference On Ear. Disse er ideelle til mobiltelefoner, også fordi de isolerer svært godt mot utenverdenen.
Men heller ikke her syntes vi Marshall skilte seg ut som signalkilde.
Grom innmat ikke nok
Det ble altså aldri slik at vi fikk følelsen av å stå rett foran scenen under en metal-konsert på Øyafestivalen. For slik kan det faktisk være med hodetelefoner, om bare signalkilde og forsterker leverer varene.
BAK KLAFFEN: Marshall-telefonen inneholder teknologi som får audiofile tenner til å løpe i vann. Dessverre gir det seg ikke nevneverdig utslag i praksis.
Og det burde ikke være noe i veien med Marshall-telefonen i så måte. Om bord sitter lydkortet Wolfson WM8281 fra Cirrus Logic som skal være av bedre kvalitet enn det som sitter i de fleste mobiltelefoner. DAC-en er heller ikke integrert i kortet, men montert separat fra de øvrige kretsene. På denne måten unngår man, ifølge Marshall, støy.
Via musikkspillere som VLC støtter telefonen også HD-lyd, slik flere andre Android-telefoner også gjør. Det vil si 24 bit 96 Khz. Filer med 192 Khz skaleres ned til 96.
Ghettoblaster og opptaker i ett
Men om lyden blir bedre av slike giga-filer, må du ikke spørre oss om. Blindtester bekrefter ikke at lyden blir bedre når du øker bitdybde og samplingsfrekvens. Etter vår oppfatning er det mest snakk om tro her.
Telefonen har også to høyttalere ved siden av skjermen. Og her må vi gi Marshall en stjerne i boka: Lyden er vesentlig bedre (ekte stereo, og med bass!) enn det vi er vant til fra knøttsmå høyttalere i en mobiltelefon. Nesten en ghettoblaster i miniatyr!
OPPTAK: På dette feltet utmerker Marshall-telefonen seg.
Marshall har også tenkt på folk som liker å ta opp musikk. Mikrofonene (det er to av dem, for stereo) skal være av kvalitet som tilsvarer hobbystudiomikrofoner til 4-500 kroner.
Dette testet vi, og vi fant at kvaliteten ble hørbart bedre enn det vi er vant til fra mobil, både ved filmopptak og rene lydopptak. Men husk å velge noe annet enn det sterkt komprimerte AMR-formatet. Det låter forferdelig. Med tapsløse formater som FLAC eller WAV får du absolutt anstendige opptak.
Kan den brukes til noe annet, da?
TOLEX: Marshall-telefonen er kledd i samme materiale som forsterkerne.
Som musikkspiller er telefonen ikke ekstraordinær. Men som design-ikon? Og i daglig bruk?
Den er helsvart – her finnes det naturligvis ingen hvit eller rosa variant. På baksiden finner vi et svart plastlokk i tolex – samme materialet som Marshall-forsterkerne er kledd i. Under dette ligger batteriet og luker for SD-kort (telefonen støtter bare 64GB nå, men støtte for 128GB kommer via softwareoppdatering) og SIM-kort.
LADER: Alt som ligger i esken står i stil.
IKON: Med en slik er passer du perfekt inn på Øya-festivalen.
Volumet reguleres med et messingblankt hjul på siden. Trykker du på den, kommer kameraet opp.
God idé, men leverer ikke
Rett over volum/kameraknappen finner du av/på, og på toppen av telefonen sitter knappen for lydinnstillingene. Holder du sistnevnte nede, aktiveres lommelykten.
Det er faktisk to hodetelefonutganger, for de som vil høre musikk eller se film med en venn. Disse er individuelt regulerbare.
De intuitive knappene med de viktigste funksjonene gjør telefonen enkel å bruke, og den ligger godt i hånden. Dessuten beskytter det solide gummidekselet godt mot fallskader.
Når det gjelder både utseende og funksjoner er dette en telefon med personlighet. Men lyden, som skal være selve salgsargumentet, er altså ikke noe å rope hurra for.
Tøff design, grei i bruk, god på opptak
Lyden er langt fra det de skryter av
Pris: 4999
Marshall London
- Skjerm: 4,7 tommer LCD IPS HD 720p
- Kamera (bare bak): 8 megapiksler
- Minne: 16GB + microSD (valgfritt)
- Mobilnett: 4G
- Prosessor: 1,2 Ghz Qualcomm Snapdragon 410 SoC
- Operativsystem: Android 5.0.2 Lollipop
- Trådløst: WiFi, Bluetooth, DNLA
- Batteri: 2500 mAh
Kilde for: Mobil – DinSide.no